Hva er det med denne skutearbeidersangen som gjør at folk går mannavhuset for å komme på festivalen til Langesund mannsangforening?
Denne årlige festivalen er noe jeg har vokst opp med. Hele familien deltar, mens jeg har liksom vært mindre og mindre tilstede. I fjor var jeg ikke tilstede i det hele tatt.
I år måtte jeg stille på dugnad i baren, for å servere øl til lette og tunge matroser. Derfor kom jeg i edru tilstand og observerte massen.
Som før: Langbord, telt, øl, og sang. For meg virker det som om det er fire fem forskjellige sanger de forskjellige gruppene tolker på sin egen måte, med mer eller mindre hell. Litt dårlig engelskuttale, som kan dekkes bak forklaringen om at det var mange dialekter på sjømenn i gamle dager. Solister av forskjellig slag, noen mindre bra, andre lyspunkter her og der. Noen av aktørene er damer, noe jeg personlig syns blir helt feil i denne settingen.
Jeg prøver virkelig og forstå, men for meg er ikke dette min greie.
Plutselig kommer to karer, midt i livet, bærende på en slitt kontrabass, og en girarbag. Jeg spør om å få henge meg på. Endestasjon er en terasse utenfor byens bruneste pub.
Gutta intar scenen, med kunn meg som publikum og gir meg en spontan-intimkonsert. Dette med stor innlevelse, og flott sang. Sangene som fremføres er om havet, kvinner, sjømenn og brennvin. Men innpakket i en lystig drakt.
Fritjof og Knut
Senere kommer unggutta i "Ankerfest" til. Her jeg kanskje innhabil, fordi min lillebror er med, men dette er sjøjoik ala 2011. Friskt og flott. Mulig musikkpolitiet har noen innvendinger, men de går til hjertet.
Ankerfest
Javel, det er vel konklusjonen: For meg er det små intimkonserter som er Shantyfestival. Alle disse artige smågruppene som dukker opp rundt omkring. De tar musikken til folket, og deler av seg selv. Fortsatt velger jeg meg jazz, rock og funk-musikk, men jeg forstår gleden disse menneskene har.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar