torsdag 5. september 2013

Sjelen blå, hjertet svart

Noen ganger er det godt å bare stoppe tiden.
For 19 år siden gikk jeg og ventet på at min lille gutt skulle bli født.
6.september 1994 kom Gaute til verden. Frisk og flott. Som enhver mor på 23 år, var jeg naiv og usikker, kanskje like greit. For det jeg opplevde kan man ikke gå rundt å forberede seg på.

Da han var 17 mnd. ble han syk for første gang. Akutt lymfatisk leukemi. 2 år med behandling, så kom hverdagen igjen. Barnehage og deretter skole. Men januar 2002 slo bomben ned: tilbakefall. Vi fikk 10 mnd med han. Opp og nedturer, før han sovnet inn 12. desember 2002. 8 år gammel.

Det har gått snart elve år, men allikevel, kommer følelsene noen ganger så tydlige for meg, at det er som det var i går.
Dine siste ord, dine siste pust, de siste blikkene du sendte meg, før du slapp tak.

Kanskje jeg er litt redd for at han skal bli glemt? Ikke av meg, for han er der med meg hver dag. Men alle andre kanskje? Redd noen skal si: Gå videre, det er så mange år siden.
Min bestemor mistet ett barn for mange år siden, min onkel. Han var bare 5 år da han druknet. Jeg husker hun sa:
"Man lærer seg å leve med sorgen, men savnet er alltid i hjertet mitt."
Det er vedig tydelig. Noen ganger syns jeg det bare blir værre, og da må jeg ta frem albumet, og minnes.

Jeg har satt sammen en liten lysbildeserie. Fine minner, og sangen jeg sang i minnestunden til Gaute.
Her orginalen med Lisa Nilsson.

Jeg har 2 barn, det ene er en engel... <3 p="">





Sommer

Sommer